SAMANHENGEN MELLOM MÅLFØRA I ØSTFOLD OG DET NYNORSKE SKRIFTSPRÅKET

Av Kristian Strømshaug

Gitt ut av Hvitveis forlag i 1991.

1
Måle vårt, - de vil si nynorske målføre å nynårsk skreftmål er den mest fersømte å vanvørte sia tå Østfållkulturn. Målføre er de nårske ole fer dialekt.

Måle vårt er de språklie feste ve har i vår æia rot åhimmegrunn. De er de beste mærke på nårsk identitet. De er æu noo tå grunnlage fer de nynårske skreftspråke, de nårske nasjonalspråke vårt.

Jæ har litte skolekunnskap åm språk. Men jæ har fått lære mye i gått samærbi me Norsk Målførearkiv, å mye tå goe fertelerær. En kjenner sjyllskapen me de gamle skaldæne. Døm får saktet knapt, kort å klart, å brukær mye bokstavrim. Døm vet ente hått-e er, men de lever, døm hare i-sæ, å får saktet så-de sitter.

I ekta følkeli tradisjon kan en ente sjilja innhøll å førm uttas å jøra skaa. De er to sier tå de samre, de hører ihopp såm sjinne føljer skrått'n. Ol å innhøll går ihopp i ett. Et vilkår fer at-e are ske få vekse på sin æien grunn. Måle bærer tanken fram.

En må se på sammenheng æller mangel på de. Å ha en go høldning te, å vørna fer sett æie språk å kultur. Stå trygg på sin æien grunn me feste i si æia rot.

2
Først da trur jæ en er feli te å se den nære sammenheng de er me sett æie nynårske talemål å me gått nynårsk skreftmål, å te å tat i bruk. Me klar sammenheng mællåm de lokale å nasjonale, sakt på en a'n måte.

De er vikti å veta at lokalt talemål å nynårsk skreftmål er to sier tå de samre såm hører ihopp. Ælle nynårske målføre er talemårsvariantær tå de samlænes nynårske skreftspråke. Me nynårsk mennær jæ go nynårsk å ente ferkvakla bokmårsengelsk nynårsk.

Ælt såm er ekta i ælle nårske målføre, i Østfåll såm i lanne læll står på fullnårsk grunn. Her må en ha-me ekta æller genuint målføre. De har kåmmen-inn så mye attvesmål såm ente hører Østfåll æller nårsk mål te i de hele. Så langt-e fins nårske ol ere best å nøtte døm istelle fer lånol.

De ligger mye fint å ubrukt i målføra våre såm vil jøra nynårsk skreftspråk rikære.

Talemål er grunnlage fer ælt skreftspråk, - fer han Ivar Aasen/Ås'n, nynårsk, åss å ælle andre skreftspråk. Døm har ente ani å gå utt ifrå, værken her æller are stann.

De henner-e blir hølt fram såm et lyte at nynårsk er et laga språk. De passær såm en trekanta næggel i et fir-kanta høl. Ælle skreftspråk er laga. Æller rættære sakt fløtt- åver frå noo fer øra te noo fer øya. Herifrå kan en tat-ijen me bara øya, æller lat tone fer øra på ny.

Ælt såm her er sakt er sjørsakte ting. Men i dehenne røra me bruk å misbruk tå ol, å innhøll i ol, ere nøtti å tat-fram. De trengs grunnærbi fer å få-åpp ører å øyelåk.

I sammenhengen mællåm nynårsk skreftspråk å målføra i Østfåll tar-ve-te me nynårsk.

De gamle nårske skreftspråke ferfælt me dansketia. Men nårsk talemål levde viære på sin æien grunn. De en væl kan si åm talemåle da, er at-e fekk en rikære, friære å raskære vekster enn åm de hadde hatt et gammælt samlænes skreftspråk å støa sæ te, å høll-ijen, å te å legge sæ nære innat.

3
Fer å få tak it, må ve veta lett åm framvekster tå språk. Språke endrær-sæ lett etter hvert. De går frå lange førmer me mange stavingær, å frå rikt førmværk me mange kasus å bøyingær. De går mot innkorting å ferenkling, tåsnubbing å sammendraing. Slurv å latskap i uttarn å at'n hører dåli etter er væl noo tå årsaken. Deherre går føre sæ på ulik vis på ulike steller, te ulik ti å me ulik fart. Non høller åppe æller mestær gamle drag på ulik vis på ulike steller. Me de vil et gammælt enslaga språk etter vært klyvæs i mange ulike målføre såm vær fer sæi vekser fram frå de gamle på himmegrunn.

Ve ske ta e prøve påt. De var en kæll her i lanne fer et par tus'n år sia såm hette Anulaibar. Nå hettern Olaves, Olaus, Olai, Oluf, Olaf, Olav, Ola, Ole. De har gått frå 4 te 2 stavingær, å frå e te mange førmer. Å herifrå ere æu laga kvinnfølknamn.

NORSK MÅLVOKSTER 

VIKINGTIDI 700-1050

GAMALNORSK 1050-1350

MILLIOMNORSK 1350 - 1525

NYNORSK 1525 -

(Etter Gustav Indrebø i NORSK MÅLSOGA)

Fram til millomnorsk var det berre a-mår i heine landet.

Med millomnorsk, kløyvd infinitiv/nemneform i austnorskt. Joleik Øverby har austnorske målføre eller jamvektsmål, gode nemningar på det same. Diftongforenkling tar til i overgangsområdet inntil svensk/austnordisk. Jamning tar til i austnordisk utover i millomnorsk tid. Vokalane blir meir, eller heilt like.

Tjukk l  i det meste av austnorsk frå om lag 1500.

Nå er ve inne i landsulykka med unionstida. Folket i Indre Østfold og på Eiker var mellom dei som skreiv norsk lengst inn i dansketida, fram til om lag 1525, til nynorsk tid. I øvre Telemark og Setesdal lengst, til om lag 1550.

Men talemålet levde og var i bruk heile tida. Og det lever.

Om lag 1600, attved a-mål og jamvektsmål kom e-mål til på tre stader, mellom a-mål og jamvektsmål nord for Sognefjorden, og mellom vestnorsk i sør, frå Setesdal til om lag Langesund. Det tredje e-målsområdet var i Østfold, - Hvaler, Torsnes, Skjeberg, Berg, Idd, Aremark og Øymark. På Kråkerøy er det blanding. I Borge både jamvektsmål og e-mål. her er jamvektsmålet mest brukt nå. E-målet her henger i hop med e-målet i Dalsland og Nordre Bohuslen.

Utåver på 16-1700-talet kom yngre diftongar til, av vokal + g. Av dette er det mest sør i Østfold.

Etter dette forenkling av yngre vokal i et lite område søraust i Østfold. Dette er lite granska. Etter åpplysningar frå Norsk Målførearkiv.

Det står til oss å bruke og bera målet vårt vidare fram. Norsk mål, - i tale og skrift - er beste reidskapen til å bera våre tankar fram. Vil du vera imot god nynorsk og med det setja deg sjøl utanfor norsk kultur, - eller vil du vera med på å styrke norsk språk og identitet. Tenk sjøl, tankar er til for å bruke.

Fer å få tebars et samlænes skreftspråk ijen, må en gå den are væien, å samle mangføll å sjifting såm i e trekt. Å så finne sammenheng å bruke de beste å mest samlænes førmer fer hele lanne. Me den målvekster såm hadde gått føre sæ måtte de bli gammæl nårsk i ny førm, såm renning frå rot.

Deherre sån Ivar Ås'n klart. Ån jole mer enn de. Han sette-te å samle å granske, å ga åss på ny et samlænes nårsk språk me rot i gammæl grunn i hele lanne. Han ga åss e framifrå rik å stor gåve. Te størke fer nårsk kultur å identitet i det hele, å te vær enkelt tå åss te å få vekse frå vår æia rot. Få får jort et lifsværk så stort å rikt, å te nøtte fer så mange.

4
Føremåner me nynårsk framfer mange andre språk:

Nynårsk er et skreftspråk såm ligger nære talespråke i hele lanne. I de har nynårsk en størke framfer mange are språk, i de at'n er samlænes fer hele lanne, å bærer i sæ de beste frå hele de nårske språkåmråde. I de er nynårsk et mere representativt språk fer hele lanne enn mange are nasjonalspråk såm bara går utt ifrå enkelte lannsdeler. Rikssvensk går utt ifrå måle i Uppland, dansk frå målføre på Sjælland. Me de blir mye tå de beste i deherre to språka uttestengt å kværka. Han Ivar kælte de nynårske skreftspråke fer landsmål, - et treffænes namn. De er et skreftspråk/skreftmål fer hele lanne.

De er nasjonalt å har sammenheng me live i lanne vårt frå langt attene. De enæste skreftspråke her ( attve islansk å færøysk ) såm går utt frå vår æia rot å identitet. I de at'n bara brukte de'n hadde hørt, å såm hadde førdd målvekstern fram, ere et modærne språk. 1800-tale er modærne i skreftspråksammenheng. Han tokket-åpp på ny å fløttet fram te framifrå go ny nårsk. De har e enkel, klar, logisk å presis åppbygging. En stærk å mjuk, klangfull å fyndi stil. En får sakt mye me få ol. De har en rikdåm i sjifting, mangføll å ulike uttrøkk. De er en hendi å veljort reskap te å bæra våre tankær å kjensler fram å finne samklang i innhøll å førm. De beste ve har å bruke.

- Ord skal tala, tankar bera. Tegja betr enn tome ord. -

5
En får set lett frå den are kant'n æu. Den første sia her kan en kælle den følkelie. Her har ve ælle døm som ente ani har fått lært enn blanningsspråk. I mangel på no bere harøm streva så gått-øm har kunnt på de måle døm har fått lære. Døm har kåmmen så langt såm rå er me de, uttas å jøra andre non skaa. Me et språk utt ifrå sin æien grunn kunnøm rokki lenger.

Fer andre blæi-de fer mager kåst. De er mange bøydemårsdikterær såm velle bruke reskap døm var bere tent me te å bæra sinne tankær fram. Døm tokk-te fer-sæ sjøl frå bar bønn å fekk te mye fint. De er gått jort.

Han Æinar Sjærås'n sier åm riksmål/bokmål ate er et språk i kjole å vitt. De er no fremmant langt borte. De har litte me hølasplegg å jøra. De er ber me no-en kan kjenne sæ himme ti, der en kan ji å få tå de beste ve har, - te hælj å høkkti å i hølaslag. Hølas tå kvardags hårdaks hørdas hølas.

Den are sia tåt er makt-, prestisje å konsærnspråk, der han Mammon ån Urban går føre ånn å dørking æller kultur. "Markedskreftene, kommersialiseringen". Døm vil tyne nårsk språk. Å me de nårsk kultur å identitet i de hele. Å æu de døm sjøl har ronni utt ifrå, å skulle væra en del tå.

Han Gulbrann i Lia har fått stort følje. Ere mange lann såm jør nasjonalspråke sett te et " sidemål"? Er ve best tent me å jøra åss te null nasjonalt å internasjonalt å leva på fremman søppel? En kan undras håt-e er såm driver te slik framfel, te å kværke å vanvøle sett æie språk å rot. Er dåli kjennskap å gammæl uvane attve øra fulle tå falske tonær mye tå årsaken? Såmme ser klokskap i å ente ferstå nårsk, å at-e er mest nårsk å væra no ani.

Vett å uvett kan brukæs å misbrukæs på mange vis.

For stødt der nordmenn lyt vera med, når Noregs merke skal hoggast ned - sier'n Per Sivle.

No-tå den største urætt mot nårsk mål blæi væl jort i 1885, da nynårsken var ment å skulja kåmma i vanli bruk i hele lanne. Sålangt vare rekti bra. Men de blæi ente slik. Uløkka var den at- e nynårske språke såm var esla te hele lanne, bare blæi tien i bruk i deler tå lanne. Å me de jøra de framifrå fine lannsmåle, - et mål fer hele lanne, - te et lannsdelsmål, te bruk i såmme deler tå lanne, men ubrukeli fer are. Større urett mott et gått kulturspråk ske-de mye te å jøra. De er helt på tværke me de de egentli er, - et sams nårsk språk fer hele lanne fer best å bæra våre tamkær fram.

Utt ifrå deherre ere jort mye målkværk ve å setta-åpp vestnårsk å østnårsk imott-nann såm to ulike språk. Østnårsk såm fersimpla bokmål. Vestnårsk ferdi de er no ani enn bokmål. Denna skrøna har jort stor skaa. De er så gæli de kan få vort. Å miste sæ sjøl, å

jøra sæ fattiære enn en er, hettere på nårsk.

- Å ve blei sett uttafer å fekk ente væra me å leva å vekse i vårt æie språk, de såm'n Ivar hadde vært her i våre bøyder å are stann å samla fer åss å jitt åss. Å fer slaks dørkings- æller kulturpolitikk er de? Åffer slik skrekk fer nårsk kultur?

Å der står ve, såm ente fekk væra me i vanli nårsk språkvekster frå 1885 nå såm da. Ve har kåmmen i bakleksa. Ho Tornerose såv i 100 år, å ve verså de. Er ve snart uttsåvne så ve kan ta-te å få jort no? Ve har kåmmen i attstue i et unnerutvikla språkåmråde å har my-å ta-ijen. Åffer ske union- å importspråk væra i stelle fer, å stå i væien fer lokal- å nasjonalspråke vårt? Har en vett ijen kan en undras på de.

Døm har vort flinke te å få-åss bort frå vår æien kulturærv, å fått-åss te å leva i den uvanan at ve ente har æller har hatt no her, - me dåli kjennskap, uferstann å motvelja mot vårt æie såm jelpesmenn.

Te størke fer slikt blire brukt måleståkkær såm støkt å pent, makt å prestisje, sosial gradering å "nedlatenhet" mot nårsk. Mange sparær på tankær å biter på. Men de duernte, de blir såm å måle temmer me gradeståkk. På språk må en bruke språklie mål.

Ve å setta østnårsk å vestnårsk mott nann såm to ulike språk, attve å ta-på sæ målkværkærmaska me navne "tilnærming" har-øm fått målfølk te å bite på den skrøna fer å få-inn unårske ol åkværke nårsk mål innænte. De værste er at ve sjøl ske væra- me påt. De er slutt'n fer nårsk mål, å grunnlage fer målærbi fæller bort. De trengs-ente å jøra nynårsken ubrukeli fer å væra brukeli her. Ve må æu få bruke go nynårsk.

6
Sammenhengen mællåm nynårsk å Østfållmål

Te mer en ærbir met, te klarære ser en den. Østfållmåla sto på nårsk grunn denti han Ivar Ås'n var her å samla. De står på nårsk grunn. Å-de må jørat heretter. Blire slutt på det ere slutt på Østfållmål. Så enkelt er-e. Å det såm ente står på nårsk grunn ernte Østfållmål sjøl åm de er brukt her.

Mange ser på nynårsk som en fiende. Det er sannære å sen såm en storebror.

Ve er leser i en stor sammenheng. Der mye mer som binner ihopp enn såm sjiljer. Men-e er særlig sjillnæn en legger mærke te.

a
Målføreinndeling

Østnorsk = Østlanne med Trøndelag. Her ere kløven nemneførm/infinitiv Såmme ol har a, å andre e, bak i e'n i sjifte etter en bestemt måte, - etter jamvekt-regeln. Ol med gammæl kort førestaving høller åppe a i ening: Å vera > væra, å jera > jæra/jøra, å veta > veta.

Nørdre Gudbrandsdale held uhppe desse kohrtvokaleran, spikar, kjøt, gato, slågå.

Her i Østfåll står såmme tå-døm på et mellomstæi der-øm te vanli er lange nå.

Ol me gammæl lang førestaving har gått frå a tel e: Å bita > bite, å venta > vente, å skriva > skrive, å høyra > høyre/høre. Nynårsk og østnårsk førrsat her.

Her i Østfåll ere åmtrent like mange målføre såm-de er bøyder æller kjørkesåkn. Men groft rekna kan en delet i 4 - de indre, uttre å mællommåle, + romeriksmål på Rømskauen.

I de indre å mettre å Rømskauen ere kløven nemneform: Å jæra/jøra, å veta, me a, - å vente, å skrive, me e såm i nynårsk. Det uttre er e-mål: å jere/jøre, å vere/være, å bere/bære.

Jamning

grave v. grava

hage v. haga

nase v. nasa

neva v. nava

sage v. saga

skare v. skara

stake v. staka

vane v. vana

kvae v. kvao

løe v. lao

gate v. gutu, gatu

kake v. kaku

evje v. evju

kveke v. kveku

skjære (sigd) v. skjeru, sjiru

selje v. silju

skytje v. sjiku, sjyku

tilje v. tilju

tjære v. tjyru, tjiru

veke v. viku, vyku

vidje v. viu

myse v. mysu

bråte v. bråtu, bråtå

bløyte v. bloto, blutu, bløtu, blytu

reke v. roko

skòre v skoro, skorro

skorde v. skolo

skote (stengsel for dør) v. skoto

skove v. skovo

mare v. muru (Toppskot på gran og furu)

svale v. sulu

ture v. turu

brune v. brånabr`te v. bråtå

boge v. bågå

flòte v. flåtå

fole v. fålå

loge v. lågå

skòre v. skårå

sommar v. såmmår m. fl.

 

I de indre måle ere mye gamle tvelyær/diftongær. Døm minkær i mællåmmåle å uttåver.

En gammæl østnårsk kjenning hetter tøkk l.

I de indre måle ere mye gamle tvelyær/diftongær. Døm minkær i mellommåle å søåver.Øngre diftongær økære med søåver: t.d. skæu (stort område), plæu, bæua fer bågå/båga, hæua fer haga, mæui fer mogi. Dtæia fer stega, væia fer vega, bøyd tå bygd - bøgd, jamdøyer tå jamdøger. Å mye mer. Læuhæuan, plasnavn, Råde, gammal diftong framme, øngre bak. Tå gamle å øngre diftongær blire mange ihopp.

I Ømærk og Aremark å lett i Idd, Berg hare gått et steg/stæi tel: Sag>sæu>hare gått et steg/stæi tel: Sag >sæu >sæv, slag >slæu >slæv, jage >jæue >jæve. Ømærkingæne kan jæve mæ, men døm harte jorte.

I førhølle gamle/nye diftongær, å mye/litte jamning har en et mål på å langt nol æller sø en er. De meste sjifte er i nol å sø.I øst å vest ere heller litte.I nonne jærningsol/verb ere en græi sjillna på de tre målrøftene her. De indre måle: skøri, rønni, brønni, fønni. De uttære: skore, ronne, bronne, fonne. De mettære o framma såm de uttære, å i bak såm de indre: skori, ronni, bronni, fonni. I Ømærk går-e uttære måle nor te de innære Rønesmåle ferutta no mællåmmål: skøre, rønne, brønne, fønne, me e bak såm de uttære, men ø framma såm de innære.

Nynorsk: Båtar, hestar, gutar. Østfold: båtær, hestær, guttær. Her ligger Østfåll nærære nynorsk enn område nolafer, me båter, hester, gutter.

Mange stann i Østfåll ere en vokal omfram de vanlie, i lydskreft en åmvent a, en ø-ly mye mot a/æ. Ho Ingeborg Hoff, den som kjente Østfållmåle best, tern-fram slik: t.d. i soll, flatbrøsøll, å söll, metallet. Flatbrø heter mye flæbbrø.

Sønnæste i Østf. ere bøkær, mennær, tennær, hennær m.fl. Jfr. Telemark: bøkar, mennar, m.v.

Samansettingær: dørahava, jildraværk, matabeta, møkakjære, søplabrett, veatre. Finnærlønn, fløtærhaka, kjøpærbrø, liggærgær'n (klukkhøne), målærkost, røværkjøp, settærpoteter, sjinnæregg (mjukt skæl), skrikæronge, vekkærklokke.

b
Gammælnårsk t i ening.

Her i Østfåll fant'n Ivar Ås'n en tå grunnstenæne te nynårsk skrefspråk. De er gammælnårsk te i ening. Den var så gått såm borte uttafer Østfåll. Ho leser i blat, vønnøyet er åpi, smøret å spannet, tret å gølvet. I Råå går bolet å bole åmnann hos den samre.

Deherre står stærkære te lenger sø en kåmmer. I Enningdærn ere gælet å falet å dålet. 

Lengst nol går-en gamle t'n i det, -kåm-i- hau å tat-me, ve får jørat så, ve får se påt, de blæi-ette no tåt. Her har Østfållmål blitt nynårsk lannsnormal. Her er et teskått frå åss te de nynårske språket. Andre har hatt ani å ji såm ve har mesta her.

c
Sammenheng på mange vis. Nynårsk å Østfåll førs-att: Man finner resultatet tilfredsstillende/ De blæi bra. Det åpner for hittil uanede perspektiver/ Ve fekk nye utsyn. På det nåværende tidspunkt/ Nå. Ved sin tilstedeværelse/ Ve å væra der. Man er tilbøyelig til å anta/ De ser slik utt. Man føler trang til under de nåværende omstendigheter å måtte reservere seg mot klar og enkel uttrykksform/ En har motvilja mot klar tale.

I nynårsk å målføre ere 3 kjønn. I riksmål/bokmål ere dåliære me hokjønn. Enda vil kvinnfølk væra-me på slikt.

Vokalsjifte i Hærlann å noo mer: e smiu, dæn smio, e viku, dæn viko, et bå, flere bo, et bån, flere bon.

Gammælt = utor, uti, > Østf. tor å ti, nyn. or, i.

Den stoda, der en står. De vet-jætt-å ha hørt i måle mett. Men jæ har lært at'n ske væra fersekti me å si at et ol ente finns i et målføre. De har nåk vort her før. Men-de er Ståa å Støa =båtstør, å Vaskærstø ve Varnsjø. Gått vasstø. Tvestue, to især me vann imællåm, å ve har kåmmen i attstue me måle vårt.

Dørna/dyna skriker på urdrekrokæne =hurderkrok. Limen står borti hyne = hyrne. Ve får trøte et litte bel. Eftasvel/eftasvæl = aftansverd. Han fekk attærbå. Åmli =aumleg.

Et elsmel/elsmæl. Han Ivar har eldsmæle frå bøydene her.
Å fjegge sæ =fjelge.
En fåmme =fåme.
En høling =hyrding.
Han jol-et gått kæup.
De var ve de løte =leite.
Jått =ljot.
Merefta, matmål =Midaftan. Usjeppa =uskipa.
De er vann, men Vatnemællåm, vatnetro, å vatne dyra, et vasshøl.
Å vøle å vanvøle =vyrde og vanvyrde.
Å væra, -vart/blæi/ble i ulike bøyder.
Ho dro von åmet, jæ får jærat på vona.
Namn/navn, jamn/javn, hamn/havn er i bruk jamsies.
Ve brukær mjølk å mjøl, å er åss sjøl.
Stykkje, lykkje, krykkje, bikkje.
Rømsjingmål: dree, lee, tee =drege, lege, teke.
Gamle ubonne førmer: kvell'n er på hann, såm døgg fer sol,
å stekke unner stol, å hølle tann fer tonge. Dæn furu.
De er te fars =til fals, jæ ske te kvenns å te byas.
Å krevja, selja, sjilja, spørja, sømja, vælja.
Atæl, kviæl, spøkæl.
Han kåm i gått prekelag. Spørlag/spørlæu.
Kåssna, sakkna, sjillna. Jamnæn drar.
Himkjyn = heimkynne.
Førleik/-lek, storlæik/-lek.
Golåt'n, smålåt'n.
Misunnsam, trøttsam, morosam.
Enskap, kjøpenskap.
Vettæu, leæu, liæu, veljæu å ræinmålæu/græitalænes.
Der svalvoli, stakkarsvorn, småvorne poteter.

Ortak:
En er såm ingen, to er såm ti.
Den ene æra jør den andre fal.
Der ber å ha noo muggi såm ælt tuggi.
En skente jøra sæ te bikkje fer et ben sjyll.
Levnan er hælle trevnan.
Du får gå du kjærring, jæ kante ta-utt mæra i slikt ver.

Te gått mål hører æu å væra go i kjeft'n, å kunja svra fer sæ.

7

Språk å navn

En gammæl sammenheng i nårsk språk å kultur fekk jæ veta nå nyss, i en artikkel tån Halvor Landsverk om Norske tømmerhus frå mellomalderen av Arne Berg. De kjenner ælle te de fine Telemarkslåfta. Tå døm er 64 frå mællåmældern. Døm er noo såm ve nå ser på såm en typisk dæl å fjellbøydsjikk. Men de ve ente har visst er at døm kåm i bruk i bøydene her runt Oslofjorn før døm kåm te Telemark, me de tettæste område i Vestfåll. Herifrå har da sjikken gått viære særli te Telemark å Nommedæl, men æu te mange andre stann i lanne.

Grunn te å få veta at-e er slikk er språk å navn. De er etter gålær å bruk me navn på loft/lopt. De er åmkring 70 i de hele, -i levænes bruk æller i navn såm ente er i bruk nå. 24 tå døm er i Vikværområde me 12 i Vestfåll å 5 i Østfåll. De er i Rakksta, Bærj å Sjebber. Bara ett tå navna her er i bruk nå, Løssgål i Sjebber. De are navna kan væl ha gått tor bruk me sammensløing å nerlegging tå gål å bruk. På hele vestlanne ere 4 sånne navn.

Her ser ve at språk å navn er vikti i en viære kultursammenheng enn bara den språklie. De såm ve har sett på såm typisk fjellbøydsjikk er mer enn de. De er gammæl go Østfållsjikk æu. Men her hare gått i glømme e ti etter at låfta kåm bort. Årsaken te at-øm er borte her er væl noo at-øm var eldre her, mest tå råære vær, å karnsji noo tå dåliære verke.

Såm ve ser er språk å navn nøtti te mangt. Denti hadde ve no å lære-bort te Telemarkingæne. Nå har vi mye å lære tå døm me å stå trygge på nårsk grunn, me å tala å skrive gått nårsk mål å leva i nårsk kultur i de hele. Deherre visær en nær sammenheng mællåm åss, å de støær å stå sammen.

Stanamna er e vesentli sie tå nårsk mål, sammen me mange andre sier tå nårsk kultur såm namna kan fertele åm. Her har Rømsjingæne jort et storærbi me å samle ælt tå namn i levænes tradisjon på Rømskæuen, å fåttet utt i bok.

8

Setningsmelodi. I den kan en langt på væi høre årre et målføre er ifrå. De ere urå å fåfram i skreft.

I Rogaland talar dei me eit anna tonelag enn her. Å de er vel ikkje så rart, så lite me har fått vera saman. De er meste berre dei austlendingane såm har vore på Oppsta, -på Jederen. Men dei er jo noko for seg sjøl, og ikkje så manga.

Uppi nørdre Gudbrandsdale hadd dæ kome så mykje skaælg, han jordde slik skai på skoje. Døkk sjøna vel ka e si? Men dei fekk nå skote eit tå desse beiste. Nå døm ofna vombe så låg dæ tri digre timberståhkke. Slikt varhrt stykt åt skoje.

De var en Råsåkning, han kåm kjørænes tor Måss. På en gål bortme væien der jikk krettura i hamn/havn, å døm hadde gåttåver te et nytt kretturslag. Sønn på gårn jikk åppme væien der å jerte eller no, å kjørærn stana å ga sæ i prek men. I de samre kælln smatta på hest'n fer å kjøre viære, så sa'n te gutt'n, du får helse fallin å si at'n kåmmer først te Måss nån kjører rætt fram. Fekk de tak i åt'n mennte? De varnte meninga hæller, me de samre. Å slikk vare me gutt'n æu. Men de jikkåpp fer-øm sia. Meninga var den , at'n sku heller ala på den hadde enn å gå-åver te no nytt.

De samre kan en si åm nårsk språk æu, de er bere å ala å dørke på nårsk grunn enn å gå-åver te import.

Her ere jort et frestænne på å få-fram ulik setningsmelodi. De er ælt lefser tå den nynårske dæien, sjøl åm døm er lett ulike i smaken. Deherre visær lett tå rikkdåmmen i nårsk mål, de er nynårske talemårsvarianter tå nynårsk skreftmål. Ve harnte rå te å væra slikke lefser ferutta.

9

Nårsk i skor'n

Da får jæ ta-te me mæ sjøl. Me sju år i skor'n me riksmål fekk jæ mer enn nåk. Værre vare å bli sett uttafer sammenhengen me de fine i lanne læll, de lå såm et Soria Moria slått langt borte. Men jæ har fresta-på å ta-ijen noo etterpå. Ske jæ skrive no gått må de nynårsk æller målføre te, men de ernte støtt de høller mål da hæller.

Lett har jæ fått væra me i skor'n æu, me historie, heimbygdskunnskap, stadnamn å målføre. En må prøve å ji døm bere kjennskap te å et målføre egentli er, å viære se på sammenhengen me sett æie mål å nynårsk, å ha en positiv høldning te deherre. Men de er mere vært åm en kan få-døm te å finnet-utt sjøl enn åsi at-e er slikk. Ælt har blitt gått mottien tå elever å lærerær. Ska'n er at-øm har fer få timær tet, de blir fer lettvint å ferlitte seriøst. Jæ får si me han Hans Taraldru på Rømskæuen, -jæ får bruke fremmenol så er jæ sekker åm at følk ferstår mæ. Slikt visær at-e står dåli tell.

Jæ sere såm en menskerætt fer ælle normenn å få lære go nynårsk i skor'n, å fer samæne samisk. Vare så væl kunne ve kåmma gått på himvæi på sju år, å da ere bara å fortsetta. Å de er bra å få veta no mer åm sett æie målføre æu. De er vel me mål såm me ani, en må lære, å gå frå de kjente te de ukjente. Å få kjennskap å vørna fer sett æie målføre, å derifrå te å finne sammenhengen me talemåle sett å nynårskt skreftmål. På den måt'n blire lett å lære, -de ernte så langt unna nista døm har fått-me sæ himmænte. Følk blir usekre på hått såm er nårsk æller ente i æll dehenne røra. Ve har ansvar fer å ji viære te onge ætter, - der mange letær etter si æia rot - de fine å nårske så rent såm ve har fåtte, i tankær å ting, i tonær å tale.

Så ere detta me mangel på nynårske lærebøker. En græi måte kunne væra anvær bok tå vært slage. Den kommersielle Mammon å Urbanskulturn, - æller rættære mangel på kultur har fått fer lange tåmmær på kåssna tå de såm bere er. Mektug er Mammon, men eig ikkje ånd, vidar enn verdi han aldri når. Tom er hans fattige rikdom.

Tomleik er manges mette. De må-de væra rå å jøra no me.

10

Ve må gå te åss sjøl å akte åss fer å bli språkblinne. De er få såm ærbir, men mange jåbbær. En kan kællet svekk æller engelsk sjuke i målvæien. Nårsk talemål å go nynårsk må væra nårsk. De blirnte de tå å drive såm lappeskomaker me engelsk yvele på sjællandsk lest. De duernte me engelsk bokmårsnynårsk. Nårsk mål må væra nårsk å stå på nårsk grunn. Et stelle hadde døtrene vort borte e ti i byn æller no. Nå-døm kåm-him sa mor dømmes: Nå vil- jætte følk ske kunja høre at-e har vort borte. Døm skullette sjemm-utt måle sett.

Ve å bruke å leva i vår æien kultur er ve mest fer åss sjøl nasjonalt, å fer andre æu internasjonalt, ve å ha noo å ji te døm såm ingen har makan te, å såm ingen har rå te å miste.

Han Hans Nilsen Hauge ån Ivar Aasen fekk jøra et storærbi fer følk å lann, å fer en krest'n å nårsk kultur. Der ere best fer åss å få væra. Den må ve størke lokalt å nasjonalt.

Åm ve har rota åss bort ere rå å kåmma på himvæi ijen. Bruk måle dett bere, ta-i-bruk ol såm ligger borte, si takk fer låna tå importspråk å jør goe nårske ol der-øm manglær.

Utt ifrå målføre dett kan-u skrive go nynårsk ferutta stor kåssna. Du har-e meste i dæ frå før.Ji tanken di beste førm.

Ho Julja Krestjans'n fødd i 1874 har jæ fått mye gått Rååmål tå. Ho hadde lest åm hjerteinfarkt. Men ho saa jærtekværk. Et gått namn, de er jo nettåp de de er. Uttas ho sjøl visstet, hadd-o laga et nytt nårsk/nynårsk målføreol. Normalisert tel hjartekverk et framifrå nynorskol te bruk i hele lanne. Det ske-de få-me dår herifrå.

Ho Ingeborg Hoff, såm har jort et storærbi fe åss, å er den såm kjenner Østfållmåle best, sier at her fins de mye som er åppskreven i Telemark før.

I olboka hass Ivar har ve fått mer enn vår del om en ser sånn løselig påt, åmkring 960 ol. Det må ve bruke å jøra kjent.

Han ville samla mer i Østfåll men han fekk-ente peeng tet. Da får ve fortsetta sjøl. Finn-fram mer vær fer dår. - Jæ fant, jæ fant. Såm væl er, finns-de døm såm har jort å jør et gått ærbi her allereie.

Bruk måle dett, du sliter-et ente utt. Det vekser sæ stærkære med de. Ji-de viære te onge ætter. De er vårt ansvar.

Jæ får sia me Aukrust'n: Lat oss leike med norske terningar, Noregs gullterningar er til - -

Ve har gulltærningær nåkk. Ta-døm fram å bruk døm.

ORDLISTE

A
ani, a'n: anna, annan
are: stuttform av andre
at-e: at det
at'n: at han
at'øm: at dei, døm
attærbå: attarbod, bod om anna enn først fastsett

B
bokstavrim: trykktunge stavingar tar til med ulike vokalar, eller like konsonantar, t.d.
En er såm ingen, to er såm ti.

D duernte: duger ente, duger ikkje
døm: det same som dei
dår, dårt, dåre, dør, døre: dykkar, pron.

E e: i staden for ei, og stuttform for et, eit
er-e, eret: er det
elsmel, elsmæl: passleg mykje ved til ei elding 

e'n: enden
ente, ette: i staden for ikkje

F
fal, te farss: d.s.s. ledig
fallin: far din
ferkvakla: d.s.s øydelagd, utskjemt

H
harnte, harte: har ikkje
hæller: heller
haga, hæua, heue, høue, hæve: hage
hått-e er, åt-e er å de er, høtt: d.s.s. kva

J
jæ, jæi: jæ(g, - je(g, j)eg, j)æg, j)e(g, j)æ(g andre stader

K
kasus: d.s.s. ulike bøyingsmåtar
kjøpenskap: slikt som ein kauper, kjøper
kultur, d.s.s. dørking: liv og levemåte under dei vilkår som er sett til kvar tid og på kvar stad. Det er òg å bera det gode fram, auke og ikkje øyde
kunja: kunna, v.
kæup: kaup, kjøp, eit.

L
løte: leite, her ved den tida

M
målrøftene: d.s.s målområda

N
nann: einannan
niste: d.s.s. ferdasmat
noo: noko
næg`gel, næ`gle, næu`el, næu`le: nagle

O
ol: ord

P
peeng: pening, pengar
plæu: plog

R
Rå`å, Rå`e, rettare Roda. Ved skrivefeil på 1500-talet frå o til å. I gardsmamnet Råde står o ved lag: Ro`o, Ro`e.
råsåkning: ei eller ein frå Råde

S
sam're, sam`re, sam'ma, sam`ma,: same
stann: stad eller stader
stelle: d.s.s. stad
Sybby: stadnamn, av Særby'r, garden ved sjøen (O. Rygh)
sæi, sæ: seg

T
tebars: til bakars
temmer: timber, tømmer
tent me, væra tent me: tjent
tå, tåt: utav, av, av det

U
utor, uti, tor å ti: utor, uti, or, i
uttas: om lag det same som utan at

V
ve: i staden for vi, me
vekster, vokster, i vekstråm: vokster, ein, i vokstrom
vennøy'et, vønnøy'et: vindauget, auget mot vinden, trekkhol i årestove
verke: vyrkje, emne
vet jætt-å: veit eg ikkje kva
væl: vel
vél, væl: væl

Y
yvele: overler

Æ
ærbi, ærbir, ærbi(tt(e, ærbitt: arbeide v.
æu: d.s.s. og






(Copyright Hvitveis forlag)